tur til trolltunga

Helt siden, vel, mars/april, så har jeg planlagt og forberedt meg på å gå turen opp til Trolltunga. Jeg bestemte meg for å gå turen, og så gjorde jeg litt undersøkelser senere. Da oppdaga jeg at det er en veldig lang tur, og jeg ble litt usikker på om jeg ville være i stand til å gjennomføre. Jeg har lest litt blogger. Når du leser at en voksen mann forteller om at han innså at han ikke kom til å klare det og måtte snu når han fortsatt hadde ganske langt igjen, blir man jo litt usikker.

Greia er jo det at jeg har et bein som ikke fungerer helt optimalt. Jeg har hypermobile ledd, et av stedene det er veldig tydelig er knærne. Jeg kan bøye knærne litt for langt feil vei, ting er litt løst der kan man si, og det førte til at jeg fikk kneskåla på det høyre beinet ut av ledd flere ganger i ungdomsårene. De første gangene det skjedde sklei kneskåla ut på siden av beinet, og spratt rett tilbake. Jeg falt, og det var ubehagelig og gjorde vondt, men alt var der det skulle etterpå. Så skjedde det en gang på dansetrening, og kneskåla ville ikke tilbake. Den ble sittende fast helt ute på siden av kneet. Ned mot baksiden av kneet faktisk. Slapp av, jeg har ingen bilder, dere skal slippe å se.

Etter det skjedde ble jeg etterhvert operert for å forhindre at det skal skje igjen. Så i mitt høyre kne er en sene flyttet og strukket så den støtter kneskåla, eller holder den fast på en måte. Jeg anbefaler ikke den operasjonen. Jeg var 17 år gammel og gikk fra å være veldig aktiv, spesielt med dans, til å sitte på soverommet mitt på pcen dag ut og dag inn. Jeg er veldig glad i pcen min, så jeg koste meg jeg altså, men det å ikke kunne røre på seg gjør jo noe med kroppen. Kneet fungerte så dårlig at jeg var livredd for all aktivitet, og jeg la på meg i tillegg. Jeg fungerte så dårlig at jeg var overbevist om at jeg kom til å havne i rullestol før jeg blir 40. Jeg tok heldigvis feil. De siste årene har jeg klart å bli mer aktiv igjen. Jeg kan faktisk løpe, det var jeg livredd for å gjøre før, men selv om jeg fungerer bedre er det fortsatt mye som ikke er helt som det skal, med tilhørende smerter.

Men det gikk! Jeg klarte det!

Jeg var helt sinnsykt sliten i beina da jeg kom ned. De 3 siste kilometerne var tortur for beina, men det var kun fordi jeg var sliten og hadde heldigvis ingenting med kneet å gjøre.

Jeg har sett flere steder på nettet at noen skriver turen er 22 km lang, mens andre skriver den er 28 km. Jeg fant ingen forklaringer på hvorfor det var forskjell. Fra hovedparkeringsplassen er det 14 km til Trolltunga. Fra parkeringsplassen er det mulig å ta en shuttlebuss som kjører opp de første 3-4 kilometerne. Det er noen bratte, slitsomme kilometere! Man kan, og burde virkelig booke plass på bussen på forhånd. De første kilometerne er vei, du går ikke glipp av noe ved å ta bussen. Annet enn å slite deg ut unødvendig. Jeg har lyst til å gå denne turen igjen, og da kommer jeg til å ta bussen. Hadde jeg tatt bussen hadde jeg klart hele turen uten torturen for beina de siste kilometerne. Ta bussen!

Hvis du planlegger å gå turen, gjør skikkelig research først. De første kilometerne er de hardeste, også de første kilometerne etter de man hopper over ved å ta bussen. Etter det er turen veldig ålreit. Jeg vil si det flater ganske bra ut etter man passerer skiltet for 8 km igjen til toppen. Det er fantastisk natur! Og det er slitsomt fordi det er langt, ikke fordi terrenget er hardt. Ta med masse vann og mat, og forvent at det er kaldt.

Jeg får ikke anbefalt turen nok. En slitsom, men fantastisk opplevelse!

auda

Jeg glemte dere igjen.

Men altså, jeg liker også peoner. Hele Instagram elsker jo peoner.

Selvfølgelig gjør de det. Det hadde jeg også gjort hvis jeg var dem.

Jeg skulle egentlig fortelle en historie her nå. For det har seg sånn at jeg var clueless om det meste i lang, lang tid. Jeg hadde ikke den fjerneste anelse hva peoner var. Jeg hadde ingen interesse for blomster. Jeg kjøpte ikke blomster. Ikke i noen form. Så leide jeg en leilighet i november 2010. Da våren kom viste det seg at noen at noen hadde brukt ganske mye tid på blomsterbedet som var anlagt ved terrassen i hagen. Der tøyt det opp den ene typen blomster etter den andre etterhvert som våren ble til sommer. Krokus, tulipaner, og peoner. Stooore busker med massevis av enorme blomster på! Både rosa og de mørke røde. De var virkelig flotte. Jeg ble litt forelska. Sånn lærte jeg hva peoner er. Jeg pleier å kjøpe noen hvert år når de kommer i butikken, men en vakker dag får jeg meg hage igjen, da skal jeg plante peoner der.

ny genser

Dere veit den genseren jeg strikka på bildet i den forrige posten? Eller, man ser jo ikke at det er en genser der, men det er en genser. I alle fall. Jeg gjorde den ferdig i går. Endelig. Ikke endelig som i at det har tatt veldig lang tid å lage den, men endelig som i at det har vært veldig mye frem og tilbake. Som i at oppskriften ikke er den beste, så jeg måtte rekke opp og strikke på nytt igjen en del ganger. Først ble jeg ganske forbanna, jeg hadde skamma meg om jeg hadde skrevet en så dårlig oppskrift og sånn, for tro meg, om man googler litt er det ganske stor enighet om at ting ikke er helt som de skal i den oppskriften. Det var helt til jeg kom til å huske på en artikkel jeg leste om temaet, der Ganni hadde gått ut og sagt at de følger med og kommer til å gjøre noe hvis noen kommer for nærme. Er oppskriften feil, og dårlig med vilje så Ganni ikke skal kunne ta designeren på noe? Ikke veit jeg. Min ser i alle fall sånn ut.

Jeg er så søt. Det skulle nesten ikke vært lov. Genseren ble ganske fin også, om jeg får si det selv. Om du ikke skulle ha fått det med deg er dette Kristianes Bølgegenser. Den ligner veldig på en genser Ganni har hatt i salg. Originaloppskriften til Kristianes Bølgegenser skal ha Drops Air, men min erfaring med blowgarn som det kalles er ikke den beste. Det ser veldig fint ut til å begynne med, men siger etterhvert en del. Jeg har en genser strikket i et mye dyrere blowgarn enn Drops Air, og den er helt formløs og slitt i fargen nå etter en del bruk. Jeg har brukt Sandnes Børstet Alpakka her. Jeg elsker det garnet. Det blir litt dyrere, men det er jo helt fantastisk!

Et av målene mine for 2018 var jo å bruke mer av materialene jeg allerede har, derfor passer det meg veldig bra med #ufosamstrikk2018 som går på instagram og ravelry i 3 måneder nå. Alle finner frem de uferdige prosjektene sine, alle strikkere har noen, også prøver vi å gjøre dem ferdig. Jeg har tre. Den det er minst igjen på er en kofte som er helt ferdig med unntak av sying, klipping og strikking av knappestolper. Jeg har til og med festa alle trådene på den. Og så har den bare blitt liggende. Så nå som jeg er ferdig med genseren fant jeg den frem og var så fornøyd med meg selv, for nå skulle den bli ferdig. Jeg sydde, klippa, og innså at jeg ikke har noen pinne i riktig størrelse tilgjengelig, for den sitter i en av de andre ufoene mine. Men jeg har i alle fall sydd og klippa den opp nå da! Nå er det kun å strikke knappestolpene igjen. En vakker dag. I løpet av de neste 3 månedene. Hehe..

godt nyttår

Oi. Det er et halvt år siden jeg skreiv noe her sist. Shame on me! Tia flyr osv. Anyways. Godt nyttår! I morgen er det 2018, og selv om jeg ikke ser på det som nyttårsforsetter så jeg har jo noen planer for 2018.

 

Jeg har i utgangspunktet to ting jeg tenkte jeg skulle fokusere på, men jeg innså akkurat at jeg kanskje burde ha et mål om å blogge mer også. Så da sier vi tre.

Nr. 1!
Blogge mer! (hehehe)

Nr. 2!
Fortsette å være kreativ. Hele tiden. Lag masse nytt. Det gjør jeg jo alltid, men dette målet går litt dypere. Hoveddelen av målet handler om å være kreativ med det jeg allerede har. Ikke gå i butikken og kjøpe nytt garn eller nytt stoff. Og selge det jeg lager. Altså, ikke bruker penger, bare tjene penger. Og gjerne handle materialer i bruktbutikker. I fjor solgte jeg to hele ting fra Epla-butikken min! En helt sinnsykt kul følelse! Jeg vil ha mer av det! Solgte to i fjor, da er målet minst fem i år. Helst 50. Men la oss være realistiske her. Nå er det bare to ting i butikken, da skjønner jo jeg også at jeg kanskje ikke selger så mye. Jeg må legge ut mer!

Nr. 3!

Bli sterkere! Jeg er en skikkelig pingle. Det er ikke kult engang. Så jeg er nødt til å bli litt sterkere!

 

Igjen, Godt Nyttår!

ny tattis liksom

Nå var det på høy tid med et nytt innlegg her. Jeg skreiv jo litt om for et par innlegg siden at det hadde blitt lite fordi jeg var så sliten. Lyst til å gjette hvorfor jeg ikke har blogga nå, da? SLITEN! Whoop whoop. Hvem hadde gjetta det liksom?

Anyways. Jeg har ferie. Staycation, liksom. Jeg prøver så godt jeg kan å bare holde meg hjemme for å slappe av. Litt har jeg jo gjort. Ødelagt symaskina for eksempel. Det er jo stas. Fy faen, jeg hater det. Jeg skulle sy så mye, liksom! Men neeei. Det skulle jeg visst ikke. Ikke blir den ferdig reparert før ferien min er over heller. Nok klaging!

Jeg har tatt et par tatoveringer. Den første, som jeg selvfølgelig burde vist frem for lenge siden har jeg egentlig ikke et såå veldig godt bilde av, så vi hopper frem til den jeg tok nå på tirsdag.

Så mens jeg står her og tar bilder av meg selv ikke sant, så kommer verdens vakreste skapning og sniker seg med. Og det er klart hun må få være med. Jeg er ganske sikker på det der er tidenes peneste profil. Også tatoveringa da. Ikke glem å se på tatoveringa. Selv om den ikke er helt i fokus her. Pusen stjeler rampelyset.

Kan jo legge med et nærbilde sånn for sikkerhetsskyld.

Trenger jeg å si at jeg er fornøyd? ÅH! Jeg elsker den!

saftige, sukkerfrie lapper

Siden jeg var syk i forrige uke ble det dårlig med matlaging og jeg endte med å ha en god del melk som gikk ut på dato. To dager over datoen smakte jeg på den og den var fortsatt helt fin, men med ingen garanti for at det kom til å vare så lenge, så jeg fant ut at jeg måtte lage noe av den. Da ble det lapper!


Jeg husker godt rislappene mamma lagde innimellom når vi hadde hatt risengrynsgrøt og det ble mye igjen. Så sinnsykt gode! Siden jeg prøver å være flink har jeg laget min egen variant. Først måtte jeg jo ha grøt, og det var det jeg skulle bruke all melka til. Når jeg lager risengrynsgrøt pleier jeg å bytte ut halvparten av risen med byggryn, så jeg lager en blanding. Jeg innbiller meg at byggrynene inneholder en smule mer fiber og næringsstoffer enn risen. Jeg har også prøvde meg på å lage ren byggrynsgrøt selv, men den ble på ingen måte like god som den man får kjøpt i butikken, så jeg holder meg til blandingen.

Anyways, jeg tar utgangspunkt i oppskriften til risengrynsgrøten på pakka, men bytter bare ut halvparten av risen med tørre byggryn og følger ellers oppskriften. Det funker som bare det! Grøten må være avkjølt før man lager lappene, ikke nødvendigvis helt kald, men er den skikkelig varm vil eggene klumpe seg når man rører sammen røra.

3 porsjoner (350 kcal + ev. stekefett pr. porsjon)

9 dl avkjølt grøt
3 små egg (el. 2 store)
1 dl havremel
0,5 dl sukrin gold (eller annen kunstig søtning)
0,5 ts kanel
0,5 ts kardemomme
2 ts bakepulver

Rør alle ingrediensene godt sammen og la røra stå og svelle i 20-30 min.
Stek lapper gyldne på middels varme. Jeg har ikke brukt noe stekefett i panna når jeg har stekt mine, men der må du jo se an stekepanna di, også smaker de jo selvfølgelig ekstra godt når de er stekt i smør.
Jeg spiste mine med sukkerfritt bringebærsyltetøy på, det hadde garantert gjort seg med litt brunost også! Prøvde meg også på et par stykker med proteinella på. Det var farlig godt!

Vel bekomme!

norges beste softis

På vei hjem fra Oslo tidligere i dag gikk det plutselig opp for meg i varmen at jeg med kun en bitteliten omvei kjører rett forbi Kiosken på Nesset. Og selv om jeg liksom skal være sunn og sånn klarer jeg ikke si nei til nostalgi. Spesielt ikke når det innebærer is.


Vi har alltid fått høre at Kiosken på Nesset har Norges beste softis. Som barn tror man jo på det man blir fortalt, i alle fall når isen faktisk er veldig god. For meg er den minner om da vi satte båten på vannet, akkurat der på Nesset, og da ble det selvfølgelig is også. Jeg husker fortsatt hvor gøy det var at hele hengeren med båten ble rygga ned i vannet. Båten vår var oransje. Bekymringsfrie somre på Brevikstranda rett på andre siden av Bunnefjorden, med loff og saft, Kiosken på Nesset ble passert både på vei til og hjem igjen. Et par ganger opplevde jeg til og med å se spekkhoggere, mor med barn, komme svømmende inn Bunnefjorden, og så ut igjen.

Jeg må innrømme at jeg etter jeg ble voksen såvidt har vurdert om ikke det kan være selve nostalgien som gjør at dette fortsatt er Norges beste softis. Da er det fint å ha det dokumentert. Ikke bry dere om ordet «kanskje».

https://www.oblad.no/nyheter/folk-valfarter-til-kiosken-pa-nesset-for-n-ting/s/2-2.2610-1.7958710 

Mens VG mener den er størst. Det kan jeg også gå med på.

http://www.godt.no/#!/artikkel/23471047/her-faar-du-norges-stoerste-softis

Nå må jeg skifte og komme meg avgårde til Torsdagsløpet! I dag tror jeg det går skikkelig dårlig!

ikke helt dagen

Noen ganger har man kanskje tenkt til å blogge om en ting, men så skjer det en annen ting også må man bare blogge om det istedenfor. Jeg har jo sutra over at jeg har vært sjuk. Nå er jeg nesten frisk. Det er så deilig. Jeg føler meg veldig mye bedre. Nå er jeg nesten der. Men det var ikke det jeg måtte blogge om. I går oppdaga jeg at den sprettballen her

hoppa rundt på 3 bein. Det er ikke en normal ting for marsvin å gjøre. Uansett alder. I går var hun 3 uker og en dag gammel. En liten unge altså. De veier ikke stort. Det er altså ikke mye vekt som hviler på hvert bein. Allikevel klarte hun ikke legge noe som helst vekt på det ene beinet. Jeg klemte litt på beinet, og selv om jeg ikke har røntgensyn, eller har opplevd dette før, var jeg ganske sikker på hva som hadde skjedd. Dette hadde skjedd.

Eller, tegningen til venstre er det som hadde skjedd. Hun hadde brukket det tjukke leggbeinet. I utgangspunktet er det et pent brudd. Rett av. Enkelt å fikse. Sånn bortsett fra at marsvin er små, har små bein, og legger mye vekt på disse beina. Når man er et 3 uker gammelt marsvin er disse beina så tynne at det er umulig å operere. For det er det man ville gjort på et større dyr, eller et menneske. For å unngå at det på tegningen til høyre skjer. Det er jo en sjanse for at det til høyre ikke skjer, og at det bare gror, men da dukker det problemet med at hun i tillegg er så liten at det ikke finnes smertestillende hun kan få. Og dette er smertefullt. Hvordan hun har klart å brekke det er ikke godt å si. Jeg har aldri opplevd noe sånt før. Men nå lever hun ikke lenger. Og jeg synes det er veldig, veldig trist. Endelig kom mitt andre kull med abessiniere, også klarer den beste ungen i kullet å ødelegge seg selv sånn. Jeg skulle egentlig poste bilde og oppskrift på sunn mat her i dag. Istedenfor blir det dette.

Jeg følte for å teste denne i dag. Jeg er en vaskeekte emotional eater. Den var god. Men Hennig Olsen sin Inspira med karamell og peanøtter vinner fortsatt.  Når livet går til helvete spiser Stine sukker. Altså, noen ganger skjønner jeg ikke hvorfor i alle dager jeg gidder å ha levende vesener som hobby. Det gjør så vondt når det går galt. Jeg blir jo lei meg. En strikka genser kan ikke få vondt. Syr jeg en kjole kan den ikke brekke beinet og må avlives. Jeg har ikke tenkt til å slutte med marsvin altså. Men i dag skal jeg spise mye sukker.

lørdag

Det er lørdag allerede. Jeg har tatt bilder av meg selv.

Aaahh.. Sofaen min. Her tilbringer jeg mange timer, så den er heldigvis ganske så komfortabel. Nå i det siste har det blitt ekstra mange timer. Etter å ha faktisk vært i ganske fin form en stund har jeg nå vært i elendig form i noen uker. Og nå er jeg syk. Derfor blir den på bildet over akkompagnert av den under her.

Er man syk så er man syk. Da må Stine ha is. Men ja, jeg har tatt bilder av meg selv. Bildet av sofaen var bare en test for å sjekke lyset. Også synes jeg det liksom ble et litt fint bilde av sofaen min. Anyways.

Hvis du ikke ser så godt etter ser du ikke de bleike låra mine som sneik seg med nederst på bildet. Jeg synes jeg er ganske søt her, jeg. Jeg var jo i Oslo i går. Jeg var en tur hos Beauty by Linni og skaffa meg volumvipper. Vi hadde planlagt å spise litt etter hun var ferdig med meg, men jeg måtte vente litt til hun var ferdig å jobbe så jeg rusla meg en tur. Kom dessverre over denne Levi’s t-skjorta som har hatt lyst på en stund. Også skjedde det noe gøy! Jeg skulle kjøpe med vin for Linni, tror du ikke jeg måtte vise leg?! Hihi. Også for å kjøpe vin, da. Fyller 30 når som helst (om 49 uker ca), men kan altså gå for å være under 18. Jeg liker det.

Jeg har fått klager på at jeg ikke smiler på bilder på bloggen. Så vær så god.

Poenget med å ta bilder var jo egentlig for å vise frem vippene. Så jeg måtte ta noen litt nærmere også.

Damn. Det er sånne bilder mammaer og pappaer blir glade for å få i gave for å henge på veggen det der. Tusen takk til Beauty by Linni for awesome vipper! De er uten tvil de mest behagelige vippene jeg har hatt på noen gang, og jeg føler meg så fin. Hun jobber på Lashroom på Briskeby i Oslo. www.lashroom.no Anbefales!

Og nei, dette er ikke spons. Folk gidder ikke sponse bloggere som har en halv leser om dagen. Så det så. Og tro meg, jeg føler meg på langt nær så bra som jeg ser ut. Ugh.