tur til trolltunga

Helt siden, vel, mars/april, så har jeg planlagt og forberedt meg på å gå turen opp til Trolltunga. Jeg bestemte meg for å gå turen, og så gjorde jeg litt undersøkelser senere. Da oppdaga jeg at det er en veldig lang tur, og jeg ble litt usikker på om jeg ville være i stand til å gjennomføre. Jeg har lest litt blogger. Når du leser at en voksen mann forteller om at han innså at han ikke kom til å klare det og måtte snu når han fortsatt hadde ganske langt igjen, blir man jo litt usikker.

Greia er jo det at jeg har et bein som ikke fungerer helt optimalt. Jeg har hypermobile ledd, et av stedene det er veldig tydelig er knærne. Jeg kan bøye knærne litt for langt feil vei, ting er litt løst der kan man si, og det førte til at jeg fikk kneskåla på det høyre beinet ut av ledd flere ganger i ungdomsårene. De første gangene det skjedde sklei kneskåla ut på siden av beinet, og spratt rett tilbake. Jeg falt, og det var ubehagelig og gjorde vondt, men alt var der det skulle etterpå. Så skjedde det en gang på dansetrening, og kneskåla ville ikke tilbake. Den ble sittende fast helt ute på siden av kneet. Ned mot baksiden av kneet faktisk. Slapp av, jeg har ingen bilder, dere skal slippe å se.

Etter det skjedde ble jeg etterhvert operert for å forhindre at det skal skje igjen. Så i mitt høyre kne er en sene flyttet og strukket så den støtter kneskåla, eller holder den fast på en måte. Jeg anbefaler ikke den operasjonen. Jeg var 17 år gammel og gikk fra å være veldig aktiv, spesielt med dans, til å sitte på soverommet mitt på pcen dag ut og dag inn. Jeg er veldig glad i pcen min, så jeg koste meg jeg altså, men det å ikke kunne røre på seg gjør jo noe med kroppen. Kneet fungerte så dårlig at jeg var livredd for all aktivitet, og jeg la på meg i tillegg. Jeg fungerte så dårlig at jeg var overbevist om at jeg kom til å havne i rullestol før jeg blir 40. Jeg tok heldigvis feil. De siste årene har jeg klart å bli mer aktiv igjen. Jeg kan faktisk løpe, det var jeg livredd for å gjøre før, men selv om jeg fungerer bedre er det fortsatt mye som ikke er helt som det skal, med tilhørende smerter.

Men det gikk! Jeg klarte det!

Jeg var helt sinnsykt sliten i beina da jeg kom ned. De 3 siste kilometerne var tortur for beina, men det var kun fordi jeg var sliten og hadde heldigvis ingenting med kneet å gjøre.

Jeg har sett flere steder på nettet at noen skriver turen er 22 km lang, mens andre skriver den er 28 km. Jeg fant ingen forklaringer på hvorfor det var forskjell. Fra hovedparkeringsplassen er det 14 km til Trolltunga. Fra parkeringsplassen er det mulig å ta en shuttlebuss som kjører opp de første 3-4 kilometerne. Det er noen bratte, slitsomme kilometere! Man kan, og burde virkelig booke plass på bussen på forhånd. De første kilometerne er vei, du går ikke glipp av noe ved å ta bussen. Annet enn å slite deg ut unødvendig. Jeg har lyst til å gå denne turen igjen, og da kommer jeg til å ta bussen. Hadde jeg tatt bussen hadde jeg klart hele turen uten torturen for beina de siste kilometerne. Ta bussen!

Hvis du planlegger å gå turen, gjør skikkelig research først. De første kilometerne er de hardeste, også de første kilometerne etter de man hopper over ved å ta bussen. Etter det er turen veldig ålreit. Jeg vil si det flater ganske bra ut etter man passerer skiltet for 8 km igjen til toppen. Det er fantastisk natur! Og det er slitsomt fordi det er langt, ikke fordi terrenget er hardt. Ta med masse vann og mat, og forvent at det er kaldt.

Jeg får ikke anbefalt turen nok. En slitsom, men fantastisk opplevelse!

jeg altså

Jeg er så håpløs noen ganger. Altså, i dag tidlig ikke sant, så våkna jeg litt før kl. 7. Det var fint vær, jeg var i toppform og klar for å gå en tur! Jeg skulle bare ta noen bilder av noen marsvin først, det var så fint lys, også trengte jeg nye bilder, spesielt av de som er til salgs ikke sant. Det tok rundt 3 timer. Så skulle jeg se på bildene. Så kom jeg på at hodetelefonene mine er ødelagt. Og der stoppa det liksom for meg. Jeg kan ikke gå en times tur uten musikk! Det er faktisk ikke fysisk mulig for meg. Der var alt håp ute, liksom. Jeg kunne ikke se hvordan i alle dager jeg skulle klare å gå tur da. Så da drøyde det enda litt lenger. Før jeg heldigvis kom på at det fulgte med ørepropper til telefonen. Veldig, veldig misfornøyd tenkte jeg at «ok, da…   -_-   jeg får vel bruke de da… -_-    » og tenkte at turen kom til å bli katastrofe. Men så har det seg heldigvis sånn at de øreproppene som fulgte med telefonen faktisk var ganske ålreite. Så veit dere det. Jeg kom meg ut på tur, 5 timer senere enn planlagt. En stor del av forsinkelsen var på grunn av hodetelefoner og min negative innstilling.

Jeg har jo masa fælt om dette torsdagsløpet. Eller har jeg det? Jeg har det inni hodet mitt, og til folk jeg snakker med i alle fall, husker ikke om jeg egentlig har masa så fælt om det her, men i alle fall, jeg har planer om å rocke torsdagsløpet! Men siden jeg ikke har bodd her så lenge (det føles ikke lenge), visste jeg jo ikke hvor løypa der løpet går var engang. Jeg får ikke deltatt på det første løpet som går 23.03., naturligvis, siden Stoff & Stil åpner butikk her da, og nå kan det se ut som jeg ikke får deltatt på løpet torsdagen etter heller, men anyways. Jeg ville vite hva jeg har planer om å begi meg ut på. Så jeg kjørte til der dette løpet går, og ville gå turen. Jeg gikk ikke fort. Som dere ser brukte jeg 1 time og 6 min, jeg gikk riktignok bittelitt lenger enn selve løpet, så det var vel 1 time og 2 min eller noe. Men jeg tusle liksom avgårde, stoppa flere ganger for å svare på meldinger jeg fikk osv. Mitt første mål om å løpe på under 50 minutter føles derfor helt innafor, og jeg gleder meg til å faktisk prøve! Det var en veldig fin tur, dette blir bra!