ikke helt dagen

Noen ganger har man kanskje tenkt til å blogge om en ting, men så skjer det en annen ting også må man bare blogge om det istedenfor. Jeg har jo sutra over at jeg har vært sjuk. Nå er jeg nesten frisk. Det er så deilig. Jeg føler meg veldig mye bedre. Nå er jeg nesten der. Men det var ikke det jeg måtte blogge om. I går oppdaga jeg at den sprettballen her

hoppa rundt på 3 bein. Det er ikke en normal ting for marsvin å gjøre. Uansett alder. I går var hun 3 uker og en dag gammel. En liten unge altså. De veier ikke stort. Det er altså ikke mye vekt som hviler på hvert bein. Allikevel klarte hun ikke legge noe som helst vekt på det ene beinet. Jeg klemte litt på beinet, og selv om jeg ikke har røntgensyn, eller har opplevd dette før, var jeg ganske sikker på hva som hadde skjedd. Dette hadde skjedd.

Eller, tegningen til venstre er det som hadde skjedd. Hun hadde brukket det tjukke leggbeinet. I utgangspunktet er det et pent brudd. Rett av. Enkelt å fikse. Sånn bortsett fra at marsvin er små, har små bein, og legger mye vekt på disse beina. Når man er et 3 uker gammelt marsvin er disse beina så tynne at det er umulig å operere. For det er det man ville gjort på et større dyr, eller et menneske. For å unngå at det på tegningen til høyre skjer. Det er jo en sjanse for at det til høyre ikke skjer, og at det bare gror, men da dukker det problemet med at hun i tillegg er så liten at det ikke finnes smertestillende hun kan få. Og dette er smertefullt. Hvordan hun har klart å brekke det er ikke godt å si. Jeg har aldri opplevd noe sånt før. Men nå lever hun ikke lenger. Og jeg synes det er veldig, veldig trist. Endelig kom mitt andre kull med abessiniere, også klarer den beste ungen i kullet å ødelegge seg selv sånn. Jeg skulle egentlig poste bilde og oppskrift på sunn mat her i dag. Istedenfor blir det dette.

Jeg følte for å teste denne i dag. Jeg er en vaskeekte emotional eater. Den var god. Men Hennig Olsen sin Inspira med karamell og peanøtter vinner fortsatt.  Når livet går til helvete spiser Stine sukker. Altså, noen ganger skjønner jeg ikke hvorfor i alle dager jeg gidder å ha levende vesener som hobby. Det gjør så vondt når det går galt. Jeg blir jo lei meg. En strikka genser kan ikke få vondt. Syr jeg en kjole kan den ikke brekke beinet og må avlives. Jeg har ikke tenkt til å slutte med marsvin altså. Men i dag skal jeg spise mye sukker.

sånn i det siste

Jeg har vært veldig sliten igjen de siste ukene. Da blir det sånn her. Dårlig med blogging. Såh, hva har skjedd? Jo, nå skal dere høre her. Jeg kom i gang med trening igjen etter påsken. Det gikk veldig bra.

Se! Marsvinbebier!


Trodde jeg. Helt til torsdagsløpet kom. Det som var nå på torsdag altså. Jeg hadde vært flink i dagene før. Følte meg bra! Superform faktisk! Under løpet følte jeg det gikk veldig bra. Mye bedre enn noen av de andre gangene. Jeg fikk litt kramper i magemusklene på den ene siden etterhvert, jeg prøvde å løpe igjennom det, men måtte innimellom stoppe og gå. Uansett så følte jeg at det totalt sett gikk skikkelig bra. I alle fall helt til jeg kom til mål, og fikk ropt opp tiden min. Bare nesten et helt minutt saktere enn den dårligste tiden min noen sinne, ja. Sånn gikk det.
Jeg har jo noen teorier. Krampene hadde selvfølgelig litt av skylda, men ikke nok. Jeg har fokusert mer på å ikke stoppe for å gå når jeg har trent nå, så selv om jeg faktisk jogga/løp mer av løypa og kondisen er blitt bedre og faktisk klarte det, betyr det jo ikke at jeg løp noe fortere. Litt skuffa over meg selv, men fortsatt fornøyd med min egen innsats og motivert for å trene videre i alle fall. Helt til fredag kveld. Da begynte det å gjøre vondt i venstrefoten. Det gjorde vondt da jeg sto opp på lørdag også. Så ga det seg utover lørdagen siden jeg lå på sofaen. Men etter en tur ut innom noen butikker gjorde det vondt igjen. Såpass at jeg ikke orka å gå tur engang. Herlig! Så nå har jeg bestilt time hos ortopeden for å skaffe nye sko og få laga nye fotsenger, som det så fint heter. Hvem fant på det, liksom? Anyways! Jeg har også vært veldig sliten siden. Kanskje det har en sammenheng? Nå har jeg i alle fall ikke vondt i foten lenger, men har altså ikke vært i noe aktivitet utover det som følger med jobb og ærender siden det forrige torsdagsløpet. Veldig spent på hvordan det går til torsdag da altså. Jeg fikk ikke time hos ortopeden før 07.06., så jeg er litt redd for å ta i for hardt fremover nå. Jeg skal delta på torsdag, men det eneste målet mitt nå er å fullføre.

Jeg har hatt bursdag. Til bursdagen min fikk jeg marsvinbebier. Eller, Thabita fikk marsvinbebier. Til meg. På bursdagen min. Er de ikke søte?!

Nå skal jeg se miljødokumentarer og gråte litt over hvor grusom verden er. Et lite tips fra meg til dere, ikke se Earthlings mens dere spiser. Men se den. Det er viktig.

marsvinbebier altså

I går vet dere, så var jeg ute og spiste med jobben. Vi var på kinarestaurant, og jeg prøvde meg på fritert ananas til dessert. Det har jeg ikke spist før. Det var godt. Også later jeg som at det er sunt siden det var ananas.

MEN! Poenget med å snakke om at jeg jo var ute og spiste var fordi jeg skulle fortelle hva som skjedde da jeg kom hjem. Da jeg kom hjem hadde Henny født. Hun var ikke enorm, men hun hadde såpass stor mage at jeg var helt sikker på at hun hadde 3 unger. Magen var for stor til at det bare skulle være 2 der. Trodde jeg.

Heine og Theis. 118 og 134 gram. Kunne lett delt Theis i to og fortsatt hatt to fine, levedyktige marsvin med ok fødselsvekt. Mulig jeg må roe ned litt på kraftfôret. Vekta til Heine er ok, men Theis er større enn jeg egentlig synes er greit. Det er sånt det blir fødselskomplikasjoner av. Det vil vi ikke ha.
Men altså. Se på det her, da.

Han er bra søt. Umiddelbart etter å ha undersøkt ungene i går kveld kom jeg frem til at de ikke er det jeg vil ha, og at jeg skal selge dem. Meeen, altså. Se på han, da! Han er så tjukk og god. Ser jo ut som han er en uke gammel, ikke 12 timer. Og de ørene! Er du interessert i marsvin og utstilling veit du hva jeg mener. Han er ren perfeksjon. Dette kan bli vanskelig.

en æra er over

Jeg har jo dette store bildet av Ben som jeg har vist her før. Det har tatt lang tid, men her om dagen fant jeg plutselig ut hvor jeg ville ha det, og fikk faktisk hengt det opp relativt raskt. Jeg må gjøre det oftere. Bare gjøre ting raskt.

Snapchat-64902049494162325932

Jeg skrev jo litt om Ben for en tid tilbake. At han ikke var helt frisk, at vi var hos veterinæren, at jeg faktisk gadd å bruke tid og penger på en behandling jeg ikke trodde kom til å funke. Nå husker jeg ikke om jeg skrev mer om det, og jeg gidder ikke gå tilbake å sjekke, men det funka faktisk. Han ble bedre igjen, og veterinæren snudde fra å mene at det var på tide for Ben å sove til at han gjerne kunne leve litt lenger. Jeg ble veldig glad, men visste jo at vi bare hadde fjernet symptomet, ikke problemet, og at han nok kom til å bli dårlig igjen etterhvert. Problemet til Ben var føttene hans, og marsvin har en tendens til å få sår under føttene når ting ikke er helt som de skal. Det var det vi fiksa. Men føttene hans er fortsatt feil. Eller var. For nå lever han jo ikke lenger.

5261195_orig

Da jeg sto opp i dag lå Ben og slappet av og laget noen lyder som ikke var helt bra. Jeg trodde først han var forkjøla og ble litt oppgitt. Fordi jeg akkurat har hatt et annet forkjøla marsvin. Jeg løfta han så opp og så med en gang at den ene foten hans var blitt veldig hoven over natta, og han hadde nå blødende sår under. Mye verre enn sist vi var hos veterinæren. Han hadde det ikke noe godt. Når det skjer med foten kaller vi det bumblefoot, og det kan fikses, jeg har klart det på et annet marsvin, men det marsvinet hadde fått bumblefoot av helt andre grunnen enn Ben. Jeg ville aldri klare å fjerne problemet til Ben, så i dag var ikke avgjørelsen særlig vanskelig. Selv om det selvfølgelig er vanskelig. Å bestemme at han skulle dø var lett, å synes det er greit at han dør er ikke så lett. Han var ikke bare genetisk materiale til oppdrettet mitt, han var et fantastisk kjæledyr. Tror du marsvin er personlighetsløse gnagere som vimser rundt i sin egen verden er du helt på jordet. De er kanskje litt vimsete noen av dem, men dem sniker seg langt inn i hjertet ditt. De utspekulerte, griske småjævlene.

Dagen min ble litt snudd på hodet. Jeg blir litt satt ut når sånt skjer. Jeg hadde en plan for hva jeg skulle i dag, men det ble ikke helt sånn. Jeg kjenner også at jeg har fått sosial overdose. Det er nok blitt litt forsterka av det å miste Ben. Jeg var sliten fra før, det ble ikke noe bedre nå. Heldigvis tilbringer jeg hele helga for meg selv, så jeg kan slappe av og lade opp. Mens jeg blir ordentlig gretten på alle som sender meg melding og prøver å snakke med meg. Det er ikke dere, det er meg. Det kommer heldigvis en dag i morgen.

marsvindommereksamen bestått

På slutten av året i fjor søkte jeg Norsk Marsvinklubb om å bli pet dommer. På marsvinutstilling kan man stille ut rasedyr, eller pet. Pet er som noen sikkert har klart å tenke seg frem til, kjæledyr. Det er egne bedømminger for marsvin som ikke er registrerte rasedyr. Så det er alle mulige blandingsmarsvin. Det er ganske stort, og veldig gøy. Jeg begynte opplæring i november i fjor, lørdag for 2 uker siden hadde jeg en prøvebedømming der jeg fikk prøve meg på å dømme dyr på utstilling for første gang. Det ble godkjent, og da var det på tide med eksamen. Det hadde jeg på utstilling i går. Jeg dømte alle dyrene på lik linje som de andre dommerne på utstillinga, bortsett fra at jeg ikke fikk ha hjelpemidler som selve standarden vi dømmer etter tilgjengelig. Sånn er det med eksamen.

2016-08-27 10.40.40

Vanligvis arrangerer Norsk Marsvinklubb sine egne utstillinger i leide lokaler. I går var det et samarbeidsprosjekt mellom Tropehagen Zoo i Fredrikstad, SPCA Østfold og flere interesseklubber. Det var flotte rasekatter, små og veeeldig store kaniner, kaninhopping, dyrefotograf, rotter, masse moro for de fleste med dyr, og selvfølgelig avholdt vi en lokal petutstilling. Før man får komme inn i utstillingslokalet med marsvina sine må de sjekkes for sykdom eller andre smittsomme ting. Det er det jeg driver med på bildet. Marsvinet jeg holder er en litt over 4 uker gammel alpaca. Som er et rasedyr. Den var ikke gammel nok til å være med på utstillinga, men den skulle bytte eier, og skulle være med den nye eieren sin inn i lokalet, så den måtte også sjekkes.

Anyways, jeg bestod. Det er ingen selvfølge, men jeg klarte det! Han som har vært mentoren min og lært meg opp bestod ikke på første forsøk, sååh. Jeg har allerede blitt spurt om å være dommer på flere utstillinger senere i år, men får dessverre ikke fri fra jobb til den ene. Den andre må jeg jo bare få til. Gleder meg veldig!

skruer!

Se på det her! 

Det er, unnskyld, var, 5 hull i veggen. Nå er de fylt med sparkel. Altså, det er et helt skritt nærmere å få hyller på veggen. Men ikke nok med det! 

Tadaa! 

Skruer! JEG HAR KJØPT SKRUER! 

Jeg skulle egentlig henge opp knaggene før jobb i dag, men så fødte Oline. Og det er mye morsommere enn å henge opp knagger. Særlig når det må bores i murvegg og Oline sikkert setter pris på litt ro. Si hei til Boel. Hun er vakker.